Delt ansvar mellom hovedentreprenør og underentreprenør for grunnbrudd

Saken gjaldt sluttoppgjørstvist etter underentreprenørs utførelse av spunt- og pelearbeider ved bygging av nytt sykehjem. Kontrakten var basert på NS 8415. Hovedspørsmålet var om hovedentreprenør eller underentreprenør for spuntarbeider var ansvarlig for et grunnbrudd som skjedde på byggetomten. På bakgrunn av rapporter og forklaringer fra sakkyndige la lagmannsretten til grunn at årsaken til grunnbruddet var at det var gravd ut dypere foran spuntveggen enn angitt på tegninger uten at fotbolter og stag var satt.

Det ble stilt spørsmål ved om årsaken til grunnbruddet var grunnforholdene på byggetomten. Hovedentreprenøren og underentreprenøren prøvde en periode å rette skylden for grunnbruddet mot byggherren ved å anføre at årsaken var grunnforholdene og manglende prosjektering. Dette ble imidlertid frafalt i et avklaringsmøte med byggherren. Lagmannsretten mente uansett at det ut fra bevisene ikke var grunnlag for å konkludere med at utglidningen skjedde som følge av grunnforholdene på stedet, og viste til at de sakkyndige var klare på at utglidningen/grunnbruddet ikke ville ha skjedd dersom det hadde vært installert fotbolter og stad før utgravingen til den dybden som var på utglidningstidspunktet.

Riktignok hadde byggherrens rådgiver utarbeidet et dokument som inneholdt en beskrivelse av grunnforholdene på tomten, spesifikasjoner for utgraving av byggegrop og en arbeidsbeskrivelse med forslag til arbeidsgang for grunnarbeidene. Dokumentet var en del av konkurransegrunnlaget fra byggherren, men ble ved en feil ikke oversendt underentreprenøren. Lagmannsretten ga ikke medhold i hovedentreprenørens anførsel om at arbeidsbeskrivelsen var en del av kontrakten fordi underentreprenøren var kjent med den før de innga tilbud. Lagmannsretten la i denne forbindelse avgjørende vekt på forutberegnelighet og likebehandling av tilbyderne, og uttalte at forhold som ikke uttrykkelig er inkludert i anbudsgrunnlaget som overveiende hovedregel ikke kan anses å inngå i det.

Lagmannsretten uttalte videre at «[underentreprenøren] pliktet likevel å utføre sin leveranse i henhold til leverte tegninger og i henhold til kontraktens øvrige krav til utførelse». Lagmannsretten viste i den forbindelse til NS 8415 punkt 11.1, som stiller krav om at kontraktsarbeidet skal oppfylle de krav som er angitt i kontrakten og at det gjelder «slike kvalitetskrav som er vanlige for tilsvarende arbeider» dersom kvalitetskrav til materialer og utførelse ikke er angitt i kontrakten».

Lagmannsretten ga hovedentreprenøren heller ikke medhold i anførselen om at underentreprenøren hadde ansvar for å koordinere gravearbeidet foran spuntlinjen. Hovedentreprenøren hadde en egen underentreprisekontrakt med entreprenøren for grave- og grunnentreprenøren, og koordineringsansvaret lå hos hovedentreprenøren som også gjaldt graving som var nødvendig for å tilrettelegge for underentreprenørens spuntarbeid.

Det ble videre vist til at samtlige av de sakkyndige rapportene og forklaringene ga uttrykk for at det er vanlig praksis å sette fotbolter etter ramming av spunten, og at det ikke skal graves foran spuntlinjen før fotbolter er satt. Rekkefølgen for underentreprenørens og entreprenøren for gravearbeidene avvek fra det som er vanlig praksis ved spuntarbeidene. Av lagmannsrettens dom fremkommer det at ett av vitnene beskrev det som «galimatias» å grave før man er sikker på at spunten er sikret til fjell.

Lagmannsretten la til grunn at underentreprenøren visste at de fravek vanlig praksis ved å vente med å sette fotbolter til etter at det ble gravd ut foran spuntlinjen, og at de var klar over risikoen forbundet med å grave foran spuntlinjen uten at fotbolter og stag var satt, og at de – blant partene – alene hadde den nødvendige kompetansen og kunnskapen til å forstå denne risikoen. Lagmannsretten uttalte i denne forbindelse at hovedentreprenøren engasjerte underentreprenøren som underentreprenør for spunt- og pelearbeider «nettopp fordi de ikke hadde den nødvendige kompetansen til å utføre arbeidet selv».

Til tross for at lagmannsretten fant at hovedentreprenøren isolert sett ikke hadde grunn til å stille spørsmål ved den rekkefølgen for arbeidene som underentreprenøren valgte, og at underentreprenøren måtte bære hovedansvaret for at fotbolter ikke ble satt før det ble igangsatt utgraving foran spuntlinjen, kom lagmannsretten til at hovedentreprenøren likevel hadde en plikt til å varsle underentreprenøren.

Lagmannsretten uttalte at den alminnelige lojalitetsplikt i kontraktsforhold innebærer at hovedentreprenøren plikter å varsle underentreprenøren dersom hovedentreprenøren blir oppmerksom på at underentreprenørens utførelse er uegnet eller inneholder feil som kan føre til at arbeidet ikke blir i samsvar med det som er prosjektert. Det ble lagt vekt på at hovedentreprenøren var kjent med grunnforholdene på tomten, kravet til forsiktig utgraving og forslag til arbeidsgang:

«Det er for lagmannsretten vanskelig å forstå at [hovedentreprenøren] ikke hadde større bevissthet rundt disse forholdene da den detaljerte arbeidsplan ble nedtegnet […]».

Lagmannsretten kom til at partene derfor måtte dele ansvaret for grunnbruddet:

«Under de rådende forholdene – hvor [underentreprenøren] fravek vanlig praksis for spuntarbeider og [hovedentreprenøren] var klar over grunnforholdene og i hvert fall burde vært klar over at man avvek den prosjekterte arbeidsbeskrivelsen – hadde begge et skjerpet ansvar for å sørge for at utgravingen pågikk i henhold til det som var forutsatt i koordineringsmøtet […] og til å varsle dersom dette ikke ble gjort. […] Når lagmannsretten som nevnt legger til grunn at begge parter var eller burde vært klar over at det ble gravd ut mer masse foran spuntlinjen enn forutsatt, må de begge bære ansvaret for at det ikke ble varslet om forholdet, og for at det ikke ble iverksatt tiltak som kunne ha avverget den skaden som oppsto.»

Lagmannsretten fant at underentreprenøren hadde opptrådt grovt uaktsomt, og uttalte i den forbindelse:

«Lagmannsretten finner det klart at det var sterkt klanderverdig av [underentreprenøren] å fravike vanlig praksis ved utførelse av spuntarbeidene under de rådende forholdene ved anlegget. [Underentreprenørens] valg av fremgangsmåte ved spuntarbeidene avviker markant fra den normale fremgangsmåten. Det vises til omtalen av de sakkyndige rapportene foran, og til vitneforklaringen fra [sakkyndig vitne], som beskrev det som «galimatias» å grave før man er sikker på at spunten er sikret til fjell. Lagmannsretten mener således at [underentreprenøren] må anses å ha opptrådt grovt uaktsomt, og at ansvarsbegrensningen under enhver omstendighet ikke kan gjøres gjeldende.»

Lagmannsretten kom til at hovedentreprenøren måtte på sin side «burde vært mer oppmerksom på at [underentreprenørens] utførelse avvek fra den prosjekterte arbeidsgangen og kan bebreides for at de ikke varslet da det ble gravd ut mer foran spuntlinjen enn forutsatt».

Dommen gir en god illustrasjon på at ikke bare den utførende vil kunne være ansvarlig hvis uhellet først er ute – også dens kontraktspart må påse å si ifra dersom vedkommende er klar over burde vært klar over at utførelsen avviker fra kontraktens krav.

(Borgarting lagmannsretts dom av 28. april 2020 – LB-2018-088669)