Kan leverandøren i fastpriskontrakt kreve vederlagsjustering for valutasvingninger?

Den lave kronekursen skaper problemer for leverandører som er avhengig av innkjøp fra andre land der pengeytelsen skjer i en valuta som nå er styrket mot kronen. Med avtaler som er inngått til fastpris blir det nå dyrere for leverandøren å overholde kontraktsforpliktelsen. Konsekvensen er at kalkylen slår sprekker og profitten uteblir.

Den juridiske problemstillingen som oppstår er hvorvidt leverandøren overfor sin oppdragsgiver kan kreve at prisene justeres, på grunn av at kronen er betydelig svekket.

Det klare utgangspunktet i norsk kontraktsrett er at avtaler skal holdes slik de er inngått. Revisjon av avtalens vilkår krever et særskilt rettslig grunnlag.

Standardkontraktene har ikke en regel som gir krav på vederlagsjustering som følge av valutasvingninger. Til en viss grad kan partene ta høyde for prisstigning ved å avtale at kontraktssummen skal reguleres for lønns- og prisjustering (LPS), selv om indeksregulering ikke vil være egnet til å fange opp store svingninger som skjer over kort tid. Dersom dette ikke er gjort, er det klare utgangspunktet at kontraktssummen skal være fast, uavhengig av eventuelle svingninger i markedet og uavhengig av økte priser fra underleverandører.

Enkelte aktører vil kunne tenkes å påberope seg force majeure som grunnlag for sitt krav, og vise til koronavirusets påvirkning. Dersom partene benytter f.eks. NS 8405/15 eller NS 8407/17 er det imidlertid eksplisitt regulert at partene ikke har krav på vederlagsjustering ved forsinkelser som følge av force majeure-hendelser.

Dersom leverandøren skal ha adgang til å kreve prisjustering, må det derfor begrunnes i reglene om avtalerevisjon. Den såkalte forutsetningslæren som er ulovfestet (utviklet i rettspraksis) gir i visse tilfeller mulighet til å få endret avtalevilkårene selv om det bare er i den ene partens interesse.

Kort forklart innebærer forutsetningslæren at dersom forutsetninger som var motiverende for å inngå avtalen bortfaller, kan avtalens vilkår revideres dersom en rimelighetsvurdering tilsier det. Det kreves imidlertid også at oppdragsgiver oppfattet at forutsetningen var vesentlig for leverandøren ved inngåelsen av den aktuelle avtalen – dvs. at forutsetningen var synbar.

Utgangspunktet for vurderingen må tas i forholdene på avtaletidspunktet. I en normalsituasjon vil det kunne legges til grunn at leverandøren forventer at markedet utvikler seg mer eller mindre normalt. Med hensyn til kronekursfallet vil imidlertid flere større samfunnsmessige begivenheter fra den siste tiden kunne ha betydning for vurderingen, som f.eks. oljeprisfallet.

Ble avtalen inngått før koronavirusutbruddet og oljeprisfallet, kan det argumenteres for at en mer eller mindre normal valutakurs var motiverende for leverandørens tilbud og at utviklingen vi har sett har vært upåregnelig. Dersom avtalen ble inngått etter oljeprisfallet eller koronautbruddet, vil det trolig ikke være mulig å nå frem med at leverandøren la til grunn en vanlig kronekursutvikling, og at dette i tilfelle har vært basert på en forsvarlig forretningsmessig vurdering. Samtidig bør det også nevnes at på grunn av norsk økonomis tradisjonelt sterke tilknytning til oljepriser er det alminnelig kjent i næringslivet at valutaen kan svinge relativt mye.

Kravet om synbarhet vil være leverandørens neste hinder. Overordnet kan det sies at oppdragsgivere må forstå at leverandører forutsetter mer eller mindre normale valutasvingninger. Det finnes imidlertid mekanismer leverandører kan ta i bruk for å sikre seg mot en svekket kurs. Det er derfor ikke nødvendigvis synbart for oppdragsgiver om leverandøren har benyttet seg av f.eks. valutasikring eller andre mekanismer som gjør leverandøren mindre eksponert for svingningene. Det kan derfor ikke sies generelt at en forventning om «normal» valutakurs er synbart for enhver oppdragsgiver.

Den største utfordringen for mange leverandører vil trolig være å nå frem i rimelighetsvurderingen. For å kunne nå frem med et krav om prisjustering må det vurderes som rimelig å plassere risikoen for valutasvingningene hos oppdragsgiver (helt eller delvis). I noen situasjonen kan det argumenteres med at kronefallet er så betydelig at leverandørens fortjenesteelement mer eller mindre er bortfalt, og at det derfor er rimelig at oppdragsgiver bærer noe av risikoen for de økte prisene. På en annen side vil det fra oppdragsgivers ståsted argumenteres med at leverandøren selv er nærmest til å håndtere risikoen, og at leverandøren vanligvis også vil nyte godt av eventuelle valutasvingninger i positiv retning.

Det er derfor begrensede muligheter for at leverandøren som har forpliktet seg til en fastpris vil nå frem med at det er rimelig at risikoen for valutasvingningene veltes over på oppdragsgiver, ettersom leverandøren er nærmest til å ta høyde for slike forhold i sin kalkyle og ved inngåelse av avtaler med sine underleverandører. Det kan likevel ikke utelukkes at leverandøren kan få medhold i et slikt krav, og leverandører som opplever store tap i forbindelse med valutasvingninger kan derfor være tjent med å gå i dialog med oppdragsgiver om justering av prisene.

Ved kontrakter som skal inngås i tiden fremover, kan partene innta bestemmelser om valutasikring der man ønsker å unngå slike svingninger. Slike valutaklausuler kan utformes på en rekke måter, og kan tilpasses partenes behov og økonomiske stilling.